På Folkehelseforeningen sitt årsmøte fikk vi fire nye medlemmer i styret. I en serie med artikler får du muligheten til å bli litt kjent med dem.
Navn: Irena Jakopanec
Alder: 48
Bakgrunn: Lege med doktorgrad i infeksjonsepidemiologi, erfaring med forskning, fagfellevurdering, prosjektledelse, pasientsikkerhet, risikohåndtering og internasjonalt arbeid. Jobber i dag som kommuneoverlege
Arbeidssted: Tønsberg kommune
Hva bør folk vite om deg?
Jeg kommer fra Slovenia og har opplevd både kommunisme og krig. Som person er jeg litt for ærlig. Og mens mine ironiske utspill skaper mye latter hos mine amerikanske venner og lander ofte fint ved slovenere, havner jeg gjerne i en del trøbbel blant nordmenn. For å finne en passende referanse, heter en bok om (og med) Dag Solstad «Jeg er ikke ironisk». Hehe. Men jeg har lært å dempe meg litt. Som bivirkning ler jeg ofte av og for meg selv. Det er veldig likt som min padling: jeg forbereder meg godt for turer, bruker fornuft, egnet utstyr og erfaring, men å havne i litt trøbbel er en selvfølge for den som våger litt. Man kan velge å være fortvilet over situasjonen, men jeg velger ofte heller å le av den.
Hva brenner du mest for?
Hvis jeg forsøker å finne et fellestrekk for ting jeg brenner for, blir jeg veldig takknemlig for at jeg har valgt samfunnsmedisin som fagfelt fordi da har jeg en kronisk unnskyldning for å lese meg opp i så å si alt.
Jeg har en umettelig tørst etter kunnskap, eller som jeg velger å kalle det – usikkerhetshåndtering. Hvis vi har kunnskap, har vi bedre forståelse for hva vi kan påvirke. Hvis vi ikke kan påvirke noe som helst, må vi jobbe med å akseptere det slik det er. Og hvis noe er veldig krevende å gjøre noe med, må vi samle flere likesinnede og forsøke, kanskje ved å sikte mer langsiktig og strategisk.
Hva gjør deg glad?
Hver dag oppdager jeg mennesker og fagfolk jeg blir inspirert av. Dette er min hemmelige hobby. Hvordan havnet de der de er nå? Hva vet de, hvordan fikk de den type kunnskap eller evner?
For ikke så lenge siden var det en dame på bussen som forsvarte noen ungdommer som ble skjelt ut av en sur fyr. Jeg ble umiddelbart imponert av henne.
Men så bør du også spørre om det negative for å skape en balanse. Hva gjør meg trist. Jeg må innrømme at jeg lever en eksistens som har blitt til omdiskutert stereotype. Jeg er høy utdannet innvandrer, men som ikke har klart å delta i samfunnsdebatt. Jeg føler at jeg har sviktet med svært få kronikker i de årene. Mulig jeg fortjener et spark bak. Det er mange gode grunn og enda flere unnskyldninger for det, men faktum er at jeg var en skarp og høyt produserende skribent og en forfatter før jeg flyttet til Norge. Jeg bør nok forsøke å gjenopplive stemmen min.
Hvorfor takket du ja til å bidra i Folkehelseforeningens styre?
Jeg takket ikke ja, jeg kjempet meg inn. Behovet for «en som meg» var klinkende klart: etter min menig bør styret gjenspeile mangfoldet i samfunnet og omfavne flere forskjellige stemmer, samt at jeg personlig har behov for å endelig bryte med min musestille norske tilværelse. Konsekvensen var at jeg utfordret valgprosessen med flere litt eksotiske navn, inkludert mitt, fra benken, og ble valgt inn. Jeg ble selvsagt småkvalm av det hele og forlot åstedet så snart det ble mulig. Ja, selvsagt for å le av meg selv … Jeg takket også ja fordi det er fullpakket av interessante, faglig sterke folk i styret. Jeg må jobbe med meg selv for ikke å bli for bergtatt, men jeg vet at funksjonen innebærer en forpliktelse og jeg gleder meg til å hoppe så høyt som mulig.
Hva bør Folkehelseforeningen ha oppnådd om fem år?
Jeg håper vi kan oppå enda mer felleskap, kontinuitet, tilstedeværelse og innflytelse i vårt arbeid. Dette kan skje hvis vi sørger for et bredt faglig engasjement og er en effektiv arena og plattform hvor viktige tema kan løftes opp. Jeg mener at vi har begynt å etablere oss som en viktig faglig stemme i både det faglige og det offentlige rommet og jeg er spent og ivrig for å bidra til å styrke dette.
«Samtidig har jeg et ønske at vi blir mer offensive og våger å utfordre helsepolitikken enda mer.»
Hvilke råd vil du gi til folk som er opptatt av folkehelse?
«Det er to ting, egentlig: – gi aldri opp og involver andre.»
Vi må huske at folkehelse handler om langsiktig innsats i et komplekst system – dagens samfunn med mange utfordringer. Vi må tørre å bli avvist, tape noen kamper, men aldri slutte å kjempe.
«For det andre, absolutt alle kan bidra og engasjere seg.»
Det er viktig å se at mange som står utenfor, inkl. mennesker som ofte omtales som sårbare, har egne styrker og ressurser. Det er grunnen til at vi bør være flinkere å involvere. Hvis man mener at en gruppe er for mangfoldig til at man vil kunne velge en representant for alle, bør dette ikke brukes som en unnskyldning for å stenge ut hele gruppen. Mange faller også utenfor definerte grupper. Som et minimum bør vi slutte å bruke et mellomledd, spesielt i forskning og bruk av gruppetilpassede folkehelsetiltak, uten å spørre dem det gjelder direkte – hva opplever de, hva vet de. Jeg har i inneværende år sett forskning om samer som spurte helsepersonell og andre om dem, men spurte ikke samer direkte.
Alle har egne måter å håndtere utfordringer og kunnskap om det. Vi mennesker trives med å kunne påvirke prosesser som gjelder oss direkte, har glede av mestring og ting vi har oppnådd. Dette innebærer å fjerne mange flere glasstak på alle nivåer i samfunnet. Fra egen erfaring – vi er bare så vidt i gang.
Du kan også lese:
Bli medlem | Folkehelseforeningen
Folkehelseforeningens ambisiøse arbeidsplan er godkjent av årsmøtet 2023 | Folkehelseforeningen
